Prøver alltid å fange noe stort, med noe som er alt for lite

I dag har æ gjordt masse, men det vakke det æ skulle fram til son egentlig.


Det som va hoved kluet va at æ har vært på besøk hos mille.
Vi så på filmen tatt av kvinnen
( e til å anbefale) å da klokka viste sæ halv 11 bestemte æ mæ får å gå hjem.
Det som e, e at æ alltid konsentrerer mæ på å gå hjem. At æ ikke tenker på selve veien æ går på, kordan det ser ut rundt mæ eller kor i verden æ e.
nei , æ skal likosm bare hjem.



Men i dag tokk æ mæ tid til å stoppe opp, rett før broa som skiller byen å øya kommer.
Æ tok mæ tid til å stoppe opp å se på en utrolige fine månen.
Månen hadde vært der hele tiden , men det va ikke før helt på slutten at æ hadde lakt merke til den. Guri-kanarifugel, den va fin. Det blir så merkelig å sette ord på det, setter man ord på noe så blir det så virkelig. Så sort på hvitt.
Det som va at det ikke virka så virkelig. Det øyeblikket der å da va så vakkert. Æ bestemte mæ får å sette mæ ned for å nyte det litt.
Tenkte ikke på kor trist det av at æ ikke hadde noen å dele det med, eller kor mye klokka va og at æ burde komme mæ hjem. Eller at æ begynte å bli svært kald i rompa eller hadde veldig lyst til å gå på do. Det av bare så deilig å sitte der aleina uten å tenke og bare sitte der i stilheten å se opp mot himmelen. Satt der ganske lenge ( det vil si en halv time ) før en mørk sky kom å spiste den opp.







-Cos its times like these remind me , That I gotta keep my feet on the ground